Galleri Knipsu har åpent fredag-søndag 14.00-18.00

BLIKKET

Det handler om å se øyeblikket og samtidig huske at blikket vi velger er bearbeidet gjennom vår kulturelle, intellektuelle og emosjonelle bagasje og alltid spisset i vår egen agenda, som det rådende momentum.

BJARTE BJØRKUM: (NO): OBLIVISCERE MORI II, fotografi, serie I - V, archival inkjet prints

CHRISTINA LEITHE H (NO):
ACTS OF REPETITION, installasjon fotografi,

MARIANNE MOE (NO): installasjon tekstile arbeider

Se https://www.facebook.com/knipsu for mer informasjon.

Foto: Bjarte Bjørkum

19 oktober-30 des 2023

Velkommen til Norske kunsthåndverkeres årsutstilling.

Jeg er med med arbeidet blått flimmer (2022)

Jeg ser vannet fra ateliervinduet. Husene i fjellsiden speiler seg i vannet. Det flimrer, et lysspill som dirrer. Jeg ser på vannet og speilingene uendelig lenge, og jeg prøver å fange øyeblikket. I atelieret blander fargene seg inn i filten til et indre flimmerbilde.

Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling er den største årlige mønstringen av samtidskunsthåndverk fra Norge. Alle som jobber med materialbasert kunst i Norge kan søke om å bli med, og i år har 762 kunstnere søkt med over 2000 verk. Den endelige presentasjonen består av 63 verk fra 56 kunstnere. 
 
I utstillingen finner du arbeider i keramikk, tekstil, glass, tre, metall, alt fra små objekter til skulpturer, veggarbeider og større installasjoner. Her møter det klassiske og velkjente det nye og uventede. Materialer endrer seg eller gir inntrykk av å være noe annet enn det de er – leire som minner om lær og kniplinger og tekstiler som flommer som kaskader av rennende vann.  Blant temaene som peker seg ut er kvinnehelse, identitet, klima og natur.  

9. juni – 7. august 2022

Velkommen til åpningen av Marianne Moes utstilling Blått flimmer i SOFT galleri, torsdag 9. juni klokken 18.00 – 20.00. Utstillingen åpnes av Line Fasteraune, daglig leder av SOFT galleri og Norske Tekstilkunstnere.

Jeg ser vannet fra ateliervinduet. Husene i fjellsiden speiler seg i vannet. Det flimrer, et lysspill som dirrer. Jeg ser på vannet og speilingene uendelig lenge, og jeg prøver å fange øyeblikket. I atelieret blander fargene seg inn i filten til et indre flimmerbilde.

I utstillingen Blått flimmer viser Marianne Moe veggrelieffer i farget ullfilt. Arbeidene er sammensetninger av ullfilt som er dekonstuert, farget og montert sammen til monumentale veggtavler som velter ut fra veggen. Moe har bred erfaring innen det tekstile feltet, og arbeidene viser en enkel, men raffinert håndtverksmessig utførelse. Verkene bryter med de klare skillelinjene i kunstens kategorier, og befinner seg i et krysningspunkt mellom skulptur, maleri og tekstilkunst.

Marianne Moes arbeider henter inspirasjon fra naturen og landskapet. Naturens former er abstrahert og omformet til et spill av farger, folder og skygger. Ullfilten som er montert sammen danner tredimensjonale komposisjoner som kan minne om topografiske kart eller landskapsformasjoner som fjord, fjell, vann og klipper.

Kunstgarasjens utstilling med Marianne Moe og Trine Hovden er en av de utstillingene som så lenge
har vært en god idé, men som nå plutselig har fått lov til å bli virkelighet. Denne utstillingen viser
hvordan kunstnerne har nærmet seg et beslektet uttrykk gjennom to så ulike materialer som ullfilt, og
leire. Mykt og hardt, solide og skjøre former finner nye veier i store flater og tynne strimler.
Marianne Moe jobber med tykk ullfilt som hun farger og skjærer til, folder, bretter og samler til
kompakte elementer, eller løse, hengende skulpturelle former. Den trauste ullfilten får et storslagent
liv i Moes skulpturelle behandling av materialet.
Trine Hovden er kjent for sine keramiske arbeider, hvor hun bruker leiren som en billedflate, og
trykker silketrykk og overførte bilder på selve leiren. Men så oppløses billedflaten igjen, idét Hovden
«makulerer» leireflatene, skjærer dem opp i strimler, som et minne som blir svakere med tiden.
Strimmel etter strimmel med billedbelagt leire bygges om til nye flater og skulpturer, hvor innsiden
kommer på utsiden og venstre blir høyre.
Begge kunstnerne er innkjøpt av KODE og en rekke andre samlinger.
Vi inviterer til en storslått utstilling, som byr på mange ulike sanselige opplevelser.

Jeg er representert med 4 Veggtavler, Horva. 2018. Serien består av 8 tavler.

Anneli Belsvik Aras, Norsk trikotasjemuseum, Salhus, Bergen, skriver om utstillingen:

«I utstillinga Mellom Ljos og mørke viser Marianne Moe arbeid i ullfilt. Arbeida er formale arbeid, bygd opp av handfarga strimler av ullfilt. Skiftingar mellom ljos og mørke, og fargane som oppstår i denne brytinga, er inspirasjon for fleire av arbeida. Mange av arbeida er i store format, og nokre av arbeida er også laga av restar og rører borti tema som ressursutnytting og verdi.»

Marianne Moe kommer opprinnelig frå Herøy på Helgelandskysten i Nordland, barndommens utsikt mot fjellformasjonen sju søstre vises i arbeidet Horva 3. Natur og landskap er inspirasjonen i Moes arbeider i denne utstillingen. Spektakulære solnedganger, skiftninger i lys, sjatteringer og variasjoner i farger, det store monumentale til de små detaljene.

Utstillingen er støttet av Regionale prosjektmidler for Visuell Kunst og Bergen kommune

MÅ belyser kunsthåndverkets nærhet til materialer og til håndverket, og løfter frem atten kunsthåndverkere. Utstillingen er et samarbeid mellom RAM og NKOA (Norske Kunsthåndverkere Oslo og Akershus) og er kuratert av Vidar Koksvik. Koksvik er glasskunstner og har en master i kuratorpraksis fra Universitetet i Bergen.

Deltakende kunstnere er : Marsil Andelov Al-Mahamid, Anja Borgersrud, Lene Tori Obel Bugge, Linnea Blakeus Calder, Lissette Escobar, Elin Hedberg, Astrid Maria Heimer, Therese Mathiesen, Marianne Moe, Cathinka Mæhlum, Kari Mølstad, Trude Westby Nordmark, Solveig Ovanger, Karin Wyssenbach Røsaker, John Skognes, Astrid Sleire, Philipp Spillmann og Anne Line Sund

Foto: Eilin Johnsen Veatind og Ram Galleri

Felted: May Bente Aronsen, Runa Boger, Inger Johanne Rasmussenand Marianne Moe

What becomes the narrative when different objects are placed in the same context? What can be told by combining artworks in a specific setting? Relations and diversities are emphasized, and the joining of histories, experiences and memories are redefined all over again by the new contextualization. In this way the exhibition highlights the union of time and space trough the artwork of four textile artists that make use of an exercise of geometry and restructuring of textile materials to translate them into new perspectives. Each piece tells us something about the history of the artists, but also about the materials and even the technique itself.

Jeg deltar med serien veggtavler Horva 2018.

Og mottok kritikerprisen for verket. Les teksten fra kritiker Trond Borgen under media.

FORTRYLLEDE FJELLKJEDER I FILT

En barndoms utsikt kan vare et helt liv. Ikke sjelden står minner om landskap og opplevelser fra barndommen klarere for oss enn det vi opplevde i forgårs. Fordi så mange av oss flytter fra stedet der vi vokste opp, kan barndommens landskap fremstå annerledes i minner og hukommelse enn det er i virkeligheten. Tiden gjør sitt med både natur og kulturlandskap, men også med vår egen persepsjon av stedet.

Marianne Moe, med bakgrunn i tekstilkunst, har i verkene "Horva 1-8" tatt fatt i sin barndoms utsikt mot de mest markante fjellene ved Helgelandskysten, kalt De syv søstre eller Horva. Fjellene er av en slik karakter at menneskene som har bodd ved fjellkjeden alltid har fortalt sagnet om hvordan fjellene ble dannet. Sagnet ligner norske folkeeventyr hvor fagre unge kongsdøtre skal vinnes, og er en påminnelse om hvordan vi mennesker alltid har likt å besjele naturen rundt oss med fortellinger, myter og sagn.

Skulpturverket "Horva 1-8" består av ullfilt som er farget og klippet til, deretter fastmontert slik at filtbitene danner en skulptur som ligner konturene av en fjellkjede med syv fjell. Filten som i utgangspunktet er et mykt materiale, kan oppføre seg ulikt alt etter hvor tykk den er og hvordan den er klippet til og montert. Moe bruker et mykt materiale for å danne et uttrykk av faste og harde fjell, og gir dermed de i utgangspunktet minimalistiske skulpturene et preg av noe som unndrar seg en enkel beskrivelse. Er skulpturene harde eller myke, faste eller løse? 

Marianne Moes kunstnerskap har hele tiden dreid seg rundt en utforskning av ulike tekstiler og materialer, men med forskjellige kulturhistoriske og samfunnskritiske utgangspunkt. Hun har lekt med norsk bunadstradisjon i serien "Norske ikoner", salme- og diktverk har blitt trykket på duker og klær, og puter har blitt utstyrt med trykk av norske eksportvarer som olje og fisk, ikke uten ironi og humor. 

I den seneste serien med skulpturer i ullfilt, viser Moe fram en ny side av kunstnerskapet hvor hun nærmer seg vårt felles naturlandskap på en mer personlig måte. Ved å nærme seg barndommens landskap, oppstår en tilnærming til noe som både er et konkret sted, en del av vårt lands natur og kulturhistorie, samtidig som det fremstår fortryllet gjennom en personlig mytologi. Landskapet fra barndommen vil for alltid ha et skjær av noe uvirkelig over seg som kanskje kun kan fanges i kunsten.

Mirjam Kristensen

Grønn tavle 2016

Horva 2016

Hvordan lage noe som kommenterer norske kvinners problematiske forhold til sine bunader? Dette er utgangspunktet for kunstneren Fanny Sophie Gjestlands utstilling «036».

tillegg til egne arbeider har Gjestland invitert med en rekke kunstnere som har reflektert videre over tematikken. Siri Berreford (smykke), Marianne Moe (tekstil/objekt), Sigurd Bronger (smykke), Konrad Mehus (smykke), Nina Maria Kleivan (foto), Lars Sture (smykke), Brita Been (tekstil), Kari Skoe Fredriksen (porselen/keramikk) og Solveig Grotmol (keramikk).

Jeg deltar med flere verk fra serien Norske ikoner, blant annet kan du få et gjensyn med kvikklunsjveska og brunost og melk veska som er innlånt fra Telenors Kunstsamling og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum.

Åpning søndag 24 april kl 14.00 ved Lars Elton.

Utgangspunktet for Fanny Sophie Gjestlands prosjekt 036 er et ønske om å kommentere det problematiske forholdet mange norske kvinner har til bunaden sin. Hvorfor har «alle» en bunad? Press fra familie? Forventning? Status? På Husflidens hjemmesider står det at så mange som 70 prosent av alle norske kvinner har en bunad. Hvorfor vil de det?

«Flere av verkene som vises på utstillingen «036» handler om smerte og lidelse. For, som Fanny Sophie Gjestland sier i sin prosjektbeskrivelse, er bunaden noe s…om merker sin eier både fysisk og psykisk.» (Lars Elton)

Fanny Sophie Gjestland viser flest arbeider i utstillingen, men har også invitert med en hel gruppe kunstnere for å reflektere videre over tematikken. Siri Berrefjord (smykke), Marianne Moe (tekstil/objekt), Sigurd Bronger (smykke), Konrad Mehus (smykke), Nina Maria Kleivan (foto) og Lars Sture (smykke) har alle arbeider, både eldre og nye, som kan relateres til den norske nasjonaldrakten. Til utstillingen kommer også to store, nye arbeider av Brita Been (tekstil) og Kari Skoe Fredriksen (porselen?).

036 er en finurlig tittel som referer til indre Telemark, der hvor mange av bunadstradisjonene både springer fra og står like sterke i dag.

Utstillingen åpnes av direktøren for Norske Kunsthåndverkere, Elisabeth Sørheim.