FORTRYLLEDE FJELLKJEDER I FILT
En barndoms utsikt kan vare et helt liv. Ikke sjelden står minner om landskap og opplevelser fra barndommen klarere for oss enn det vi opplevde i forgårs. Fordi så mange av oss flytter fra stedet der vi vokste opp, kan barndommens landskap fremstå annerledes i minner og hukommelse enn det er i virkeligheten. Tiden gjør sitt med både natur og kulturlandskap, men også med vår egen persepsjon av stedet.
Marianne Moe, med bakgrunn i tekstilkunst, har i verkene "Horva 1-8" tatt fatt i sin barndoms utsikt mot de mest markante fjellene ved Helgelandskysten, kalt De syv søstre eller Horva. Fjellene er av en slik karakter at menneskene som har bodd ved fjellkjeden alltid har fortalt sagnet om hvordan fjellene ble dannet. Sagnet ligner norske folkeeventyr hvor fagre unge kongsdøtre skal vinnes, og er en påminnelse om hvordan vi mennesker alltid har likt å besjele naturen rundt oss med fortellinger, myter og sagn.
Skulpturverket "Horva 1-8" består av ullfilt som er farget og klippet til, deretter fastmontert slik at filtbitene danner en skulptur som ligner konturene av en fjellkjede med syv fjell. Filten som i utgangspunktet er et mykt materiale, kan oppføre seg ulikt alt etter hvor tykk den er og hvordan den er klippet til og montert. Moe bruker et mykt materiale for å danne et uttrykk av faste og harde fjell, og gir dermed de i utgangspunktet minimalistiske skulpturene et preg av noe som unndrar seg en enkel beskrivelse. Er skulpturene harde eller myke, faste eller løse?
Marianne Moes kunstnerskap har hele tiden dreid seg rundt en utforskning av ulike tekstiler og materialer, men med forskjellige kulturhistoriske og samfunnskritiske utgangspunkt. Hun har lekt med norsk bunadstradisjon i serien "Norske ikoner", salme- og diktverk har blitt trykket på duker og klær, og puter har blitt utstyrt med trykk av norske eksportvarer som olje og fisk, ikke uten ironi og humor.
I den seneste serien med skulpturer i ullfilt, viser Moe fram en ny side av kunstnerskapet hvor hun nærmer seg vårt felles naturlandskap på en mer personlig måte. Ved å nærme seg barndommens landskap, oppstår en tilnærming til noe som både er et konkret sted, en del av vårt lands natur og kulturhistorie, samtidig som det fremstår fortryllet gjennom en personlig mytologi. Landskapet fra barndommen vil for alltid ha et skjær av noe uvirkelig over seg som kanskje kun kan fanges i kunsten.
Mirjam Kristensen
